hits
  • 27.05.2018 kl. 15:08

JEG HAR BEGYNT HOS HENNE IGJEN + MIN FRSTE TIME!

Jeg har vrt skeptisk p om jeg skal dele dette med dere, og jeg har vurdert frem og tilbake p om dette er noe jeg vil dele. Jag har uansett kommet frem til at dette er noe jeg vil dele med dere, ikke for oppmerksomhet, men fordi dette egentlig er ett s tabu tema, og det er ikke s ofte folk prater om dette, heldig hvis blir det flere og flere som prater hyt om det, og jeg nsker ogs snakke hyt om dette, det er simpelthen fordi det er en s stor del av meg. Jeg vil vre rlig med dere og jeg nsker snakke med dere om dette tema, kanskje deler jeg enkelte ting som skjer underveis, men det m jeg ogs finne ut av hva som faktisk fles riktig eller ikke. Men per n, kan jeg i alle fall dele med dere at jeg har begynt hos psykologen min igjen, det fles deilig kunne starte igjen hos henne. Hovedgrunnen for at jeg velger og g tilbake dit, er mange forskjellige ting. Men jeg kan blant annet fortelle at jeg gr til psykolog for tapet av farmor, mobbing, og  tre hendelser til som jeg skulle ha hatt ugjort, men som dessverre andre har pfrt meg. Jeg er glad for at jeg har null skyld i hvorfor jeg er hos psykolog, jeg trenger det.  Det er grunner til at jeg trenger og g til psykolog for og klare slippe leve p vonde hendelser. 

Jeg har ofte mareritt om natta, drmmer ofte om hendelser som skjedde p den tid. det er slitsomt. Det gjr meg sliten, og gjre ting vanskelig i hverdagen, noen dager har jeg ikke energi til noe annet en Erik, og jeg skal ha energi etter han har lagt seg ogs, noe jeg ikke bestandig har fordi natta har vrt delagt og slikt diverse.   Jeg tror vi alle har godt av g til psykolog en gang eller flere i livet vrt, det er ingen som har ett liv som er en dans p roser, noen har mer en andre, men det er uansett lurt vil jeg tro.  Men jeg syntes det er godt. Jeg har hatt min frste time p nytt,og det fltes veldig deilig, det var godt snakke ut litt, det var godt pne seg ikke minst bare slippe seg litt ls, grine litt og vre 100% rlig. Jeg har ogs forberedt meg til neste time, og skrevet opp selv hva jeg m snakke om, hva som er problemet.  Det er ikke lenge til jeg skal til psykolog igjen og jeg kommer nrme tilbake p hva som skjer der da.  

  • 26.05.2018 kl. 15:00

N ER DET IKKE LENGE TIL..

Tiden den gr s alt for fort, det er helt sinnsykt.. Jeg fler ikke det er lenge siden jeg skrev ett snt her innlegg for frste gang, men det er det, sist men ikke minst fler jeg det ikke er s lenge siden jeg hadde fdsel og at jeg akkurat hadde blitt mamma. Men det begynner jammen bli en god stund siden det ogs, utrolig nok. Jeg skjnner mer og mer p hva folk mener nr dem sier det at jo strre barna blir jo fortere gr tiden. Det er p en mte deilig at tiden gr fort fordi du fr oppleve s utrolig mange ting, du fler heller ikke at tiden str stille noen gang. Men likevel s er det ogs litt trist, fordi tiden er bare en gang, du fr ikke igjen den tiden plutselig er tiden borte fra deg, man lurer litt p ``hva har skjedd egentlig?``..  N sitter jeg i den situasjonen at en bursdag snart er p tur, min kjre snn fyller snart 2 r og det er helt sinnsykt og tenke p. Jeg syntes det er rart tenke p det at jeg snart har en snn som er hele to r. Han begynner jammen bli stor gutt n og det merkes veldig godt. Jag syntes det er deilig tenke p at han vokser, blir s stor gutt lrer s masse som han lrer seg, det er kjempe trivelig det liker jeg s godt.. Men det er ogs litt tenke p at jeg m nyte hver eneste sekund. Plutselig er han ikke s liten lenger.

  • 25.05.2018 kl. 09:00

EN LITEN FORTJENT FERIE

Jeg har n vrt borte en stund, jeg har ikke sakt noen ting om det bloggen, jeg har faktisk vrt p en liten reise sammen med min snn noe som var utrolig deilig og ikke minst godt for oss begge tror jeg.. Jeg kommer nrmere tilbake til ting, men jeg er egentlig bare innom en kjapp liten tur fr jeg skal reise, og jeg kommer nrmere tilbake til dette ogs. Men vi var p en fantastisk fin tur og jeg nsker og dele noen bilder av dette til dere. 

 

 

 

  • 24.05.2018 kl. 09:00

N MTTE VI BARE BORT!

Jeg tror vi aller fleste kan kjenne oss igjen i at noen dager blir for mye. Jeg er ett menneske som har tatt til meg ganske mye den siste tiden, og dessverre s har det ogs noe og si for trivsel. Det har skjedd veldig mye den siste tiden som jeg nsker og fortelle dere. Det er mye som har skjedd, og mye av grunnen til mine avgjrelser av ting. Jeg kommer nrmere inn p alt sammen til dere.  Jag syntes blogging er en terapi for min del, men n har selv blogg vrt vanskelig. Men jeg nsker likevel s srt og komme tilbake. Jeg hper at ting bli bli lettere n, det er mye som skal jobbes med fremover og jeg nsker dele alt dette med dere, jeg er spent p hva som skjer. Jeg har gtt mye frem og tilbake med meg selv om dette er noe jeg nsker og dele? men ja det er det egentlig, og jeg kommer til dele hvorfor jeg velger og gjre dette her. Jeg syntes det er utrolig trist at enkelte temaer er tabu snakke om, for det br ikke vre det, det skal ikke vre noe mer negativt rundt det en det faktisk er. S jeg nsker og snakke hyt om det, og det skal jeg ogs gjre. Jeg kommer til og dele en del ting med dere, men jeg kommer ogs til og holde en del ting privat. Jag kommer til og holde ganske mye privat, rett og slett fordi det er spass mye, mye rundt dette og jeg nsker ikke snakke s mye rundt det akkurat n. Jeg er flinkest til og skrive flelser og tanker mens det str p, men jeg klarer ikke og dele det med dere fr jeg er ferdig med situasjonen/e. Det samme skjer n, jeg skal dele ting med dere, men det blir senere dere fr vite mer detaljert, det blir nr jeg blir klar for det. Frem til da skal dere uansett f vre med meg p reisen, men ikke alt detaljert blir fortalt med det samme. 

Det ligger s nrt, s tett og er spass srt enda, at jeg tror ikke det vil vre noe lurt for meg og dele det med dere, jeg tror det blir lettere for meg den tid jeg kan dele det med dere, uten og fle at det er ett s vanskelig tema for meg slik det er akkurat n. Fordi jeg er ikke for at det skal holdes hemmelig, jeg er ikke for at jeg skal sitte her holde dette tett til meg nr jeg er uskyldig. Men likevel er det s privat at det skal tenkes godt igjen...  

  • 17.05.2018 kl. 09:00

RUSSEGUTTEN JEG IKKE VIL GLEMME!

Nr 17 mai nrmer seg, s er jeg som regel alltid forberedt p at russen skriker, danser har hy musikk og lager liv  rre en eller annen gang gjennom natta. Jeg selv er oppvokst med at jeg fr lov til g ut om natta for sprre om russekort. Jeg husker veldig godt ene natta hvor jeg vknet av at russen herjet hjemme, at jeg ville s gjerne sprre etter russekort, dette fikk jeg ogs lov til, s der kom lille meg ut, i nattkjole for og hre etter russekort. Dette er en fin ting i mine yne, dessverre har russen forandret seg veldig siden den gang fler jeg, jeg selv har vrt veldig skeptisk til skulle gjre dette med snnen min. Jeg nsker fre den tradisjonen videre, jeg tenk masse p dette i gr, skal jeg eller skal jeg ikke ?. Men frst og fremst mtte jeg finne ut om russen egentlig kom i det hele tatt. Men jeg tok ikke feil, nr jeg hadde lagt meg, s kom russen snikenes p, danset, skrek og lagde liv utenfor hos oss. Frste jeg tenkte var at det egentlig passet veldig drlig siden jeg var trtt og sliten, men jeg vil ikke lage det til noe negativ s jeg valgte st opp, sette opp vindu og faktisk hre p. Plutselig var det tre busser rett utenfor vindu og det ble brtt som en liten fest haha.. Jeg tenkte at dette var jo faktisk en mulighet jeg kunne nyte med litt musikk, litt dans og litt snn. Men jeg skjnte fort at denne russen ikke var noe skikkelig brke russ, og ikke  som var ute etter mye drit, det var heller ikke fyll og fjas. Jeg leitet faktisk etter litt mer liv og rre egentlig p en side, men dem danset, skrek og hadde det gy. Derfor bestemte jeg meg for faktisk vekke Erik, f han til og kunne se p dette. Vi sto opp, satte opp vinduet enda mer og satt s p, danset litt og koste oss. Erik syntes dette var kjempe stas, men jeg bestemt meg ogs for at vi skulle kle p oss, og g ut. Jeg ante fred og ingen fare nr jeg faktisk sto der, og skulle kle p snnen min, s kom plutselig ene russegutten bort til oss.  jeg skvatt, for jeg hadde ikke hrt han, men han s vi hadde pent vindu og kom bort med sjokoladeplate til oss. 

Det syntes jeg var utrolig koselig. Jeg skvatt ganske greit frst, men at dem var s snille syntes jeg var koselig. Jeg syntes russen blir sett p som en litt mer GAL side en dag i dag, derfor se russen slik er ganske deilig og i alle fall nr jeg velger ta opp snnen min for og se p dem. Det gjr meg godt kjenner jeg. Jeg syntes det var koselig at dem valgte og spille litt musikk her ute. Det er ikke ofte man stter p russen som dette. Han fikk jo med seg at jeg hadde en liten en her hjemme, dem er jo spass voksne at dem forstr en s liten en trenger mer svn, det gikk ganske kort tid etterp som han snakket med dem andre, sveivet med armer og ga masse tegn dem pakket med seg alt og alle biler og dro videre. Jeg syntes denne russen var herlig, jeg hper virkelig at andre russ kan glede noen andre p samme mte, eller glede p andre mter <3 Det er en liten ting som skalt til, jeg satte veldig stor pris p dette her. All respekt til denne russen her! Vi koste oss litt med en bit hver da p natta, det mte jo til syntes jeg. Det var utrolig koselig og en kjempe fin start p vres 17 mai feiring. 

 

Hper alle fr en fin 17Mai <3 Spesielt russen som var snille med oss i natt <3 <3 

  • 14.05.2018 kl. 12:00

ETT BREV JEG ALDRI VIL SENDE.

 

N er det s alt for lenge siden jeg har blogget, n nsker jeg og skrive ett innlegg, helt plutselig ut av det bl. Jeg nsker og starte ett innlegg om noe helt annet rett og slett en mitt fravr.... Her om dagen satt jeg meg ned, jeg skrev ett brev, ett brev hvor jeg mtte f alt jeg tenkte ut p papir. Ett brev jeg skal sende, sende til en viktig person.  Det er viktig for meg at denne personen fr dette brevet, rett og slett fordi det er s mye jeg vil si som jeg ikke fr sakt. Jeg vil gi ett sist lyd fra meg, med brev, som jeg har brukt god tid p, funnet ut hva jeg nsker og si, for f sakt alt jeg nsker. Jeg tror det er viktig i enkelte situasjoner at man f sakt alt man nsker og fortelle. Men i min situasjon fr jeg ikke muligheten til dette. det kjenner jeg gjr vondt. Jeg syntes ikke det er godt sitte her i denne situasjonen her med s mye p hjerte uten at jeg kan si noe som helst. Det nsker jeg ikke jeg er ei jente som p en eller annen mte m f sakt det jeg har p hjerte. Om det er ett i form av skrive p nett, eller ett brev spiller ingen rolle for min del, men jeg m f sakt det jeg kan heller ikke snakke om det face to face. Av en merkelig grunn er jeg flinkere til skrive ting, og dette kom ut i dette brevet her. 

Jeg hper jeg fr muligheten til. gi dette brevet, jeg nsker og f sakt noe, si hva jeg fler. I dette brevet har jeg ikke lagt skjul p noen ting, i dette brevet kommer alle tanker, flelser og episoder frem. Her str alt svart p hvit som denne personen burde lese, fordi dette blir mine siste ord. Jeg vet ingen ting lenger. Men jeg vet med sikkerhet at det gjr vondt, har gjort vondt kommer til gjre vondt i s mange situasjoner. Jeg hper ikke dette vil vare s alt for lenge, for dette er en situasjon jeg nsker og gjre noe med. Jeg nsker ikke og ha det snn, jeg nsker at ting skal vre annerledes. Virkelig s veldig annerledes... 

  • 10.04.2018 kl. 20:05

JEG HAR GULLHR I RVA!!

For noen vil dette vre gullhr i rva, for jeg vet at jeg har ftt det servert p slvfat. Men for meg er det godt f denne beskjeden rett og lett fordi jeg har gjort meg fortjent til det. Jeg syntes det er godt at ting priser seg. For jeg skal innrmme jeg har vr den gjenta som fler jeg har jobbet hardt men ftt s sinnsykt lite igjen, det har jeg ogs sakt er begynt bli uaktuelt fra min side, jeg finner meg ikke i like mye lenger noe som jeg tror ganske mange rundt meg kjenner p. derfor har jeg vrt litt opptatt av at tidligere arbeid skal lnne seg for meg n i lretiden min. For som sikkert ledig mange vet tar jeg opp lretiden min igjen og skal fullfre den slik at jeg kan bli faglrt, for det er jo det jeg nsker med dette.

Her for ikke s lenge siden fikk jeg en melding av sjefen min, en melding som skulle endre alt. ikke minst konomisk. Plutselig slipper jeg og ta opp igjen ett helt r. Det jeg har jobbet fr innen praksis, lretid og sommerjobb kan jeg n kutte ned p og det tilsvarer faktisk ett helt r, s n skal jeg jobbe ett r og kan faktisk forhpentlig hvis kalle meg helsefagarbeider om ett rs tid. DT fles deilig kunne si at jeg har bare ett r igjen av lretiden min, jeg prver og gjre mitt beste innenfor lretiden, jeg m jobbe hardt dette ret her, men jeg skal klare det. Det blir ett lrerikt r og jeg gleder meg til kunne gjre mitt beste dette ret.

  • 09.04.2018 kl. 21:35

I DAG ER EN SLIK DAG JEG BARE TILATER DET

Jeg kan ikke sitte her unng sannheten for dere, jeg klarer ikke sette fake ett smil p den mten. Jeg er en person som skiver best i vanskelige perioder, men likevel ikke klarer skrive. N er jeg i en periode hvor blogg er vanskelig, men lett det og skulle forholde seg til at det er bde lett men vanskelig og blogge er ikke alltid like lett. Det er godt ha ett sted og skrive nr jeg fler meg som dette. For akkurat n, i dette tidspunktet her jeg sitter og skriver i dette innlegget har jeg det ikke bra. Jeg har det ikke vondt, for jeg lever egentlig under det beste velgende, men hva gjr en lykkelig egentlig begynner jeg og tenke over ? Hvorfor kan jeg sitte her, tenke p det som er s srt nr jeg sitter her og akkurat har ftt nyhet p nyhet som folk bare drmmer om. Jeg forstr det ikke, og jeg blir nesten flau over innrmme det, jeg m beklagelig hvis bare si at jeg har en down periode.

Jeg syntes det er vanskelig forholde seg til slike perioder, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dem lenger. Skal jeg grine ? Skal jeg si noe om det ? Skrive det? Eller bare late som ingen ting?.. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke at folk skal se p meg, vite at jeg har det vondt for det er faktisk en svakhet for meg, nettopp fordi dette alltid har blitt brukt som en svakhet for meg og bare det i seg selv gj jo at slike situasjoner er vonde. Jeg vet ikke om det bare er meg som tenker snn, men jeg kan ikke vre den eneste. Jeg tror det kan vre lurt og ikke mins litt sunt kunne la seg selv akseptere at OK, i dag er en drlig dag hvor du faktisk fr lov grte og ikke gjre noen ting. Det og grte, ha det vondt, og vanskelig er menneskelig, det er lov, det er OK, og det er noe man m la seg selv tillate til tider nr man trenger det. i dag tillater jeg meg selv og ha en slik kveld.

  • 06.04.2018 kl. 09:00

JEG ER LYKKELIG.

Jeg m innrmme at jeg er den type jente som ikke blogger om motivasjon ikke er der, eller jeg ikke har det bra. Men s fort jeg har det bra s kommer jeg alltidf tilbake. n har jeg det jvlig bra m jeg innrmme. Jeg har kost meg masse i det siste, ting lser seg for meg og jeg syntes det er kjempe deilig. Nr du har hatt masse motgang, Det er jo absolutt ingen tvil om at jeg har hatt masse motgang den siste tiden. Jeg har hatt det tft, vondt. Jeg har grtt meg til svn, ikke vist opp og ned, det eneste jeg har visst er at jeg skal vre pen om det og rlig med dere. Men n fles det bare s utrolig  deilig at jeg faktisk kan sile, vi har det bra, vi lever godt og jeg har mtt s mye medgang den siste tiden at jeg nesten ikke tror det selv, jeg venter nesten bare p en skikkelig motgang. Men det fles sinnsykt deilig rett og slett. 

Jeg nyter livet, jeg synets det er deilig. Jeg smiler hver eneste dag, jeg klarer og gi snnen min det gliset han fortjener, for vi har det jvlig bra om dagen. Det er godt endelig kunne snakke med dere, snakke om dette her, for jeg har snakket med dere om negative sider og jeg driver n og deler med dere om alt det jeg har opplevd tidligere i livet som ikke er like bra, s n vil jeg ogs dele noe postivt fr det blir enda mer om den ``serien``der. 

  • 24.03.2018 kl. 12:00

UNNSKYLD JEG HAR LYET OG DU FR VITE SANNEHETEN N!

 

N har jeg valgt og dele noen innlegg med dere, disse innleggene dere har ftt s langt er mye av hva jeg har blitt fortalt. Det er ikke fr etter 5 klasse p Barneskolen jeg virkelig begynner og huske ting. Jeg vet ikke om jeg bare husker enkelte ting og at jeg har mtte blitt fortalt det andre fordi jeg var for liten til huske dem, eller om det rettere sakt bare er fordi jeg har fortrengt det. Det vet jeg ikke, og det fr vi mest sannsynlig aldri svar p heller. Der i mot det jeg vet er at fra og med n vil jeg huske ting som har jeg har opplevd, noen av disse tingene vet ikke en gang mine nrmeste. Jeg vet at jeg har ftt muligheten til og fortelle, du har spurt meg, flere ganger. Men jeg ? svarte aldri det som faktisk var sant og det gjr s absolutt s vondt en dag i dag. Men n fr alle vite sannheten, til og med personene dette gjelder kan f vite alt svart p hvit n, og faktisk kan vite hva jeg sitter igjen med.  

Jeg har latt meg sprre meg selv opp til flere ganger mange sprsml, og disse skal jeg ogs skrive om til dere i ett senere innlegg. Men det er ikke fr n jeg har latt meg sprre, og latt meg gi dem svarene jeg fikk og trengte p den tiden. Det gjr vondt en dag i dag vite at jeg ikke har fortalt noen. jeg m bare si unnskyld for at jeg har lyet, men at sannheten kommer n!. Jeg kunne virkelig nske at jeg hadde gjort ting annerledes, men dessverre har jeg ikke det og det kan jeg ikke endre p uansett hvor mye jeg nsker det. Men jeg kan love at jeg ikke skal gjre samme feilen igjen. 

  • 23.03.2018 kl. 12:00

BARNESKOLEN: STARTEN P ETT MARERITT

 

 

N skulle jeg begynne p barneskolen, jeg hadde ftt meg en rosa og svart sekk, jeg var egentlig veldig stolt over denne sekken husker jeg. Jeg har blitt fortalt at jeg gikk med en kompis av meg, det var en gutt jeg hadde veldig god kontakt med, det var jo bare ett pluss for meg at vi nesten var naboer, det var nabo gutten jeg kom med det trivdes jeg veldig godt med. Det var godt ikke skulle starte p nytt sted, helt alene, nr jeg hadde flt meg s alene i barnehagen. 

 

Tiden gikk, jeg hadde jo n ett hrselstap som hadde ftt vite om  gjennom hrselstesten jeg tok p Jessheim re nese-hals. Jeg hadde ftt meg hreapparat noe som selvsagt var veldig deilig. Men nr jeg begynte p skolen hadde jeg en lrer som snakket fort, og hadde en dialekt som jeg syntes var veldig vanskelig. Jeg sleit nok med og hre, men dette mtte komme i tillegg. Ett av dem strste problemene som dukket opp var jo nettopp dette med og st med ryggen til snakke, eller holde hnden over munnen. Dem skjnte det ikke og gjorde det flere ganger om dagen. 

 

Etter hvert som jeg ikke hrte hva som ble sakt, og det var svrt lite hjelp og f annet en hreapparatene jeg hadde, ble det og lre seg og lese p munnen noe av det viktigste for meg. Jeg gikk p skolen og prvde og lre meg det som skulle lres der, samtidig prvde jeg og hre etter hva som ble sakt, og lre meg og lese p munnen samtidig. Dette ble ingen enkel oppgave for meg, men det mtte gjres, jeg lrte meg og lese p munnen, jeg lrte meg og finne noen teknikker p min mte. Men siden jeg hadde s mye og fokusere p ble det skulle lre seg skoleoppgavene vanskelig. P skolen begynte jeg se p hva andre gjorde, jeg tittet p oppgavene andre svarte p, jeg svarte deretter som dem gjorde ogs. Jeg har blitt fortalt i etter tid at det var folk som ble sure p meg fordi jeg  <<hermet>> etter dem. 

 

Det var p absolutt ingen mte fra min side skulle herme etter noen, men jeg var sliten og syntes ting var vanskelig nok fra fr av s ville prve og gjre det beste jeg kunne.  Det og se at andre mestret ting s godt var ubehagelig for meg, jeg ville prve i alle fall late som at jeg ogs kunne mestre i noe. Jeg flte ikke at jeg mestret i noe som helst. Jeg kunne ikke hre, dette gjorde ogs at sprket mitt ble vanskelig, s det og snakke riktig var vanskelig og n skulle skolen tas fra meg og bli vanskelig ogs. Hva mestret jeg i da egentlig?. 

 

Jeg hadde mange r foran meg p skolen, jeg visste bare ikke hva som skulle mte meg. Jeg gikk rundt p skole grden alene. Jeg husker jeg hadde det ene hjrne jeg pleide og st i, der kunne jeg st i fred, uten mtte bli ned stirret av vennegjenger som smilte, hadde det gy lekte sammen. Der kunne jeg st og vre alene, bare vre Mona, henne som hrte drlig. Jeg kunne bare vre meg.  Der sto jeg , dag inn og dag ut i friminuttene mine. Men om sommeren ble ogs dette brukt til ett sted hvor noen sparket ball til en blink. Derfor kunne jeg ikke ha dette stedet her som var min trygghet p skolen for meg selv, da mtte jeg plutselig ut p den store skole plassen, det var skummel for meg og ett sted jeg ikke trivdes. Men jeg mtte. N hadde jeg gtt p skolen en periode, jeg vet ikke 100% hvilken klasse jeg gikk i. Men det var sommer, jeg hadde en gutt som var spesielt opptatt av og gjre skoledagene mine til ett mareritt. 

Jeg gruet meg til skolen, jeg ville ikke mte denne gutten. Men jeg gikk p samme skole som han, p samme trinn som han, s det var umulig for meg egentlig unng han. 

 

Der sto jeg, p skolegrden, jeg husker det som det var i gr. Solen skinte, jeg hadde p meg en topp og en bukse bare, jeg flte meg s naken der jeg sto s p andre lekte, mens jeg var alene der, jeg kunne ikke g til min egen trygge plass for der spilte noen fotball, jeg flte jeg ikke hadde noen sted og gjre av meg. 

Der sto ogs han, p plassen der, foran meg. Jeg husker jeg s han, s ynene hans, jeg husker jeg ble redd, hva skulle jeg gjre ? Ikke minst hva skulle han gjre?. Fr jeg rakk og skjnne ord av det, kjente jeg ett stort slag i ene siden min, s klask jeg rett i bakken og der l jeg, skrubbsr  p armen, jeg hadde blitt slengt i bakken. Jeg husker jeg tittet opp p han, kjente trene presset p. Reiste meg opp og gikk. 

 

Jeg klarte ikke mer, jeg ville ikke mer. Jeg ville bare hjem, hjem til sengen min. Jeg gikk og siden husker jeg ikke mer av den dagen.  Det var mange sme episoder med denne gutten, men det er en til jeg husker spesielt godt. Det var samme skoleplassen, samme gutten men en helt annen dag. Jeg husker han fortalte meg hvor udugelig jeg var og at jeg p absolutt ingen mte var vrt noen ting her i verden, det jeg lite visste var hva mine neste minutt skulle g ut p. Jeg husker jeg kjente det taket rundt halsen min, jeg hadde hjertebank, jeg var redd og jeg klarte ikke tenke noe mens jeg hadde 1000 tanker i hode mitt. Jeg begynte bli slv i blikket og da slapp han tak i meg. Jeg hev  ganske greit etter pusten min og var livredd for at noen skulle merke disse merkene rundt halsen min, derfor pyntet jeg meg alltid opp med skjerf, veldig ulogisk og g med skjerf om sommeren, men det var p denne mten at ingen merket noen ting. Etter hvert som tiden gikk, s var jeg heldig. Jeg var lykkelig over at vi skulle f ei ny jente i klassen. Hun skulle komme i dag og jeg ville bruke denne muligheten. Her gikk vi i 5 klasse, og jeg skulle kanskje vre s heldig f min frste venninne. Jeg hadde ikke kjent det og ha venninner s jeg ville bruke denne muligheten her. 

Der kom det inn ei jente, henne hadde mrkt brunt hr. Hadde satt det opp i musefletter. Hun kunne nesten ikke Norsk stakkars jeg stirret p henne. Jeg kunne se henne ikke likte helt akkurat det at det var s mange som stirret p henne, henne fikk sette seg ned og timen startet. 

 

Nr friminuttet kom s ville jeg bruke min mulighet, hun fikk litt oppmerksomhet s jeg flte det skulle bli vanskelig skulle komme til henne. Men heldig hvis tok det ikke veldig lang tid fr jeg fikk kontakt. 

 

Det var koselig og kunne snakke med henne. Kommunikasjonen var ikke det beste da henne forsto lite norsk og jeg forst absolutt ikke noen ting av hennes sprk. Men vi ble enige om at vi skulle lre av hverandre. Tilfeldig hvis var det ei anna jente der som hadde begynt p samme skole og i samme trinn som kunne sprket hennes. Det ble p en mte oss 3. P denne tiden husker jeg at jeg fikk sider p sider med ark hvor det sto ulike russiske ord som var oversatt til Norsk. Jeg husker ikke s mange n lenger, men jeg husker godt  njet, da, anaskadala, baboskha privet.  Jeg husker ikke hvordan disse ordene skrives, s dette er direkte skrevet hvordan man sier dem. Jeg kunne med dette si , nei, ja , hun sa, bestemor og privet husker jeg ikke en gang hva betydde.  Her skulle det vise seg at ting begynte og bli litt bedre. 

Her hadde vi hatt mange kamper med lrere, foreldre til denne gutten som ikke ville hjelpe, dem trodde s godt om denne gutten s jeg var sjansels. 

Jeg husker det var ei blond jente, henne var den som trodde henne var best p hele skolen. Henne ba meg komme bort til henne, henne ville fortelle meg at eneste grunnen for at jeg faktisk ikke hadde venner var faktisk fordi jeg brukte hreapparat. Jeg flte hrselen min tok fra meg alt p dette tidspunktet. Jeg hadde ftt hjelpemidler p skolen, disse var veldig kult og leke med, spesielt det og skru p to stykker samtidig, dette gjorde igjen at jeg fikk en veldig forstyrrende lyd i hreapparatene mine, dem skulle selvsagt ha p disse da mens lrere pratet s jeg ikke fikk med meg hva lreren sa. 

 

Jeg husker jeg var frustrer og sa i fra, til slutt ble jeg den masete jenta som skulle si i fra at det var noe galt hele tiden, som ogs gjorde at lrer ble mer og mer slappe med og faktisk bruke hjelpemidlene og passe p at andre brukte disse riktig. Jeg ble s lei, sliten og syntes dette var s urettferdig. S spesielt i 6 klasse var jeg ganske s god p og lure unna, jeg gjemte hreapparatene i sekken, og fortalte at dem var glemt hjemme. Jeg orket ikke disse lydene lenger, jeg orket ikke og vre hun der jenta som brukte hreapparat lenger, eller som maset hele tiden. Jeg hadde to venninner som godtok meg for det som var vrt, og jeg brukte hreapparatene mine med dem, men ellers flte jeg meg ikke akseptert. Jeg satt der og fortalte lrere dag etter dag at dem var glemt hjemme. Til slutt uten at jeg visste noe ble det vell en kommunikasjon med dem hjemme om dette, derfor endte det med at lrere foran hele klassen gikk igjennom sekken min hver eneste dag for tvinge p meg hreapparatene mine. Jeg prvde og gjemme dem unna s godt jeg kunne, om det betydde at dem mtte ligge nederst i sekken, uten boksene sine s gjorde dem gjerne det, men lrere fant dem alltid, for dem tmte sekken min midt i klasserommet om det s var ndvednig, mens andre s p. 

Dette var noe jeg ikke likte, jeg ville ikke at alle skulle vite at jeg ly, jeg flte skolen til slutt ble en tvang for meg. Der hadde jeg lrere som gikk igjennom sekken min hver dag og tmte den foran hele klassen, jeg hadde gutten som dela alle friminuttene mine, jeg orket ikke skolen lenger, det var mer mas og slit en hva det var lrdom der flte jeg. 

Jeg skulket skolen i en hel uke. Jeg fortalte mamma og pappa at jeg var kvalm og flte jeg mtte kaste opp. dette er ogs helt sant, jeg var kvalm og flte jeg mtte kaste opp. 

Men s fort mamma og dem sa jeg kunne bli hjemme flte jeg meg plutselig bra igjen. S etter en uke hjemme fikk jeg ikke lov vre hjemme igjen. Marerittet skulle begynne, igjen. P skolen kom jeg, der sto dem, dem ventet p meg og var i gang igjen. N skulle det begynne med ei jente ogs, n hadde jeg vrt igjennom dytting, kveling det meste. N var det ogs ei jente som skulle begynne. 

I hver eneste friminutt s gikk henne forbi meg og mtte klype meg, det spilte ingen rolle hvor det var, armen, magen, beinet, var det samme for henne, bare det var ett sted p kroppen min. 

Jeg kom hjem med masse klype merker rundt om kring p kroppen min, uansett hvor mange ganger mamma og pappa prvde snakke med lrere eller mammaer og pappaer ble det ikke mye medgang for dem heller. Jeg kan ikke tenke meg frustrasjonen dem hadde kjent p disse 7 rene. Det og se barnet sitt slite p denne mten, men at ingen hjalp oss m vre frustrerende. Det vi fikk til svar var jo faktisk at han og dem hadde det vondt selv og at dem ble mobbet selv, akkurat som om at da var det greit at dem kunne la det g utover meg? Hva hadde jeg egentlig gjort dem p forhnd? Absolutt ingen ting. 

En dag, kom jeg stolt p skolen min, jeg hadde ftt en hvit lue av farmor, den hadde lilla snfnugg p pannen av luen, jeg husker til og med at dem var 5 snfnugg p den. Den var jeg skikkelig stolt over. 

Dette kunne penbart denne gutten se, s han tok luen min og tullet med at jeg ikke fikk tak den, han er jo en del hyere en meg s jeg hadde virkelig ikke sjans til og f hoppet opp for og ta luren min. Dette var nok motgang for meg, s jeg klikket i vinkel, etter s mange r med s mye vondt av samme gutt, faktisk 7 r, ble det nok for meg, jeg ble sint og jeg fly p han rett og slett. Dette s selvsagt lreren og jeg husker godt at jeg fikk skikkelig kjeft av den lreren, jeg prvd og forklare lreren hva som hadde skjedd hva som faktisk har skjedd alle disse rene, da fikk jeg beskjed om at jeg skulle sakt i fra tidligere, at dette ikke var noen hun hadde sett s hun fikk ikke gjort noe med det. Jeg fikk derfor heller ikke lov delta i friminuttene resten av denne dagen, jeg mtte sitte inne i klasserommet mens lreren satt der og s p meg. 

Det var vondt bli mtt med det, jeg hadde prvd og si i fra s mange ganger,  ogs i flere r, foreldrene mine hadde prvd si i fra s mange ganger, lrere hadde ikke brydd seg om det, men dem brydde seg penbart om det lille jeg gjorde den ene dagen.  Jeg var sliten, jeg hadde det ikke noe bra. Jeg hadde heldig hvis dem to vennene mine, og dem var dem eneste vennene jeg fikk gjennom hele barneskolen som jeg gikk ut der i fra nr jeg skulle over til ungdomsskolen.

  • 22.03.2018 kl. 12:00

DEN SPESIELLE BURSDAGEN

 

 

Jeg skulle endelig f komme hjem fra sykehuset, jeg var ett bite lite barn, jeg hadde vrt p sykehuset lenger en det som pleier og vre, Og jeg hadde ftt en tff start p livet, og dessverre var dette bare begynnelsen. Mamma og pappa hadde vrt ved min side gjennom disse tffe tidene, og dem hadde vrt der for hverandre gjennom denne tiden ogs. Heldig hvis hadde det kommet en dag hvor jeg skulle komme hjem og det ble denne dagen. Men dette var ikke hvilken som helst dag og komme hjem p, det var faktisk en bursdag p denne dagen, faktisk min bestefar sin bursdag, alts pappaen til min mamma. Han hadde bursdagen sin denne dagen. 18 Januar kom jeg hjem, alts 11 dager etter jeg ble fdt.  Mamma gledet seg masse til at pappa skulle hente oss og kjre oss hjem igjen. 

Det mest spesielle var vell at det bestefar ikke visste at vi skulle komme hjem p hans selveste bursdags dag. Heldig hvis skulle vi det og jeg tror det var flere som var spente p denne dagen.   Det store sprsmlet n var jo hvordan pappa skulle f dra fra bursdagen for hente oss uten at bestefar skulle vekke noe mistanker p dette. 

Heldig hvis klarte pappa dette fint, og vi kom hjem. Bestefar visste ingen ting fr mamma plutselig sto foran han med meg p armene sine, og bestefar fikk stolt holde i meg. Dette var nok en vellykket bursdag og dem var glade og lykkelige over at vi endelig hadde kommet hjem. Dette er blitt fortalt i etter tid og bestefar hadde vrt kjempe stolt, og det var faktisk ingen andre en mamma, pappa og min sster som visste om dette. S det ble en overraskelse for dem fleste. Heldig hvis kan vi alle se tilbake p denne dagen som noe positivt og det er veldig deilig. Det ble en vellykket bursdag som sent glemmes.

  • 21.03.2018 kl. 12:00

BARNEHAGEN

Som mange barn begynte ogs jeg i barnehagen, det er ikke alle som gjr dette, men jeg fikk lov til begynne i en barnehagen. Dette var en barnehage i Eidsvoll. Jeg husker logisk nok ikke s mye fra denne tiden, men jeg har blitt fortalt ting fra denne tiden. Jeg er kanskje glad for at jeg ikke husker ting, p lik linje som jeg til tider kunne nske jeg hadde husket dette ogs. Det er noe som blir uvitende p hvorfor, men ogs ting som har blitt forklart i etter tid. 

Jeg startet i barnehagen, og etter som tiden gikk ble det mer og mer vanskelig. Jeg hrte ikke etter, jeg ville ikke hre p dem voksne eller barna der. Jeg ble vell sikkert sett p som ett barn som ikke gadd og hre p noen og heller gjorde som jeg ville, uavhengig av hva dem som bestemte sa til meg. 

Jeg ville heller ikke hre nr dem andre barna snakket, jeg ble vell ogs litt utenfor p grunn av dette, jeg vet ikke hvordan dette gikk for seg, men jeg ville i alle fall ikke hre.  Jeg var mye alene p denne tiden, og etter hvert likte jeg meg ikke i barnehagen,  mamma har fortalt meg at jeg alltid sto ved vinduet i barnehagen nr mamma skulle p jobb, jeg hadde sttt der, med hendene mot vinduet og henne hadde sett trene mine trille ned over kinnet mitt. Dette var p ingen mte noe enkelt for mamma i det hele tatt, jeg var vell heller ikke veldig glad i dem voksne som jobbet i barnehagen, men det var ei jeg der i mot likte veldig godt. Jeg husker det ikke, som jeg skrev over her husker jeg ikke s mye fra barnehagen. Men jeg har blitt fortalt at jeg hadde sittet mye hos denne barnehage tanten.  Jeg hadde likt meg hos henne, og ikke minst sittet mye hos henne. Henne var min trygghet. Jeg har ogs blitt fortalt at jeg gikk i en park fr denne tiden, jeg hadde gtt i en park p Dokken ved Minnesund. Dette er en park jeg husker litt mer fra av alle ting. Det var ei barnehage tante der jeg absolutt ikke gikk overens med, i mine yne var henne bare ikke bra, og jeg likte henne ikke. Jeg syntes henne direkte var grusom.  Jeg husker denne spesielle dagen veldig godt, jeg husker ingen ting fr, eller etter.  Men jeg husker jeg ble trillet bort til barnehagen, det var en sommerdag, solen skinte og jeg kom spass sent p dagen at andre barna var ute p dette tidspunktet, her skulle jeg mte opp bak selve barnehagen, jeg husker hun barnehage tanta sto p hjrne der, med ene beinet sitt opp, hendene i kors og der kom jeg, jeg gruet meg, jeg ville ikke. Henne var grusom! . 

Jeg flyttet jo da til barnehage her nede i Eidsvoll som skrevet over her. det var vell kanskje derfor det var spass vanskelig takle at ting ikke gikk s bra der heller. Det var vanskelig og takle at jeg ikke fikk med meg ting. I ett klipp som jeg har sett fra denne tiden er det blitt bevist at jeg ikke fulgte med, det var lucia dagen og jeg skulle g lucia tog. P klippe ser du at jeg bare gr, prver og synge s godt jeg kan, men hva sang man ? Hva skulle jeg synge? Hva sa man egentlig p denne sangen. Jeg visste ikke, og jeg kunne heller ikke bare ikke si noe, det var foreldre som sto rundt oss, s p oss, filmet oss, og der sto jeg, tittet rundt meg, jeg forsto ikke, jeg klarte ikke. Dette var det jeg forbundet med lucia, det og ikke forst, det vre usikker mens andre sang og koste seg, var jeg usikker og visste ikke hva slags sang som egentlig ble sunget. 

Det ble heller ikke noe bedre i barnehagen, og hjemme var det akkurat det samme der ogs, jeg sa ofte h og jeg ville ikke hre som det sikkert fltes ut som for dem voksne.  Tiden gikk og vi bestemte oss for at vi skulle ta en hrselstest p meg.  Det viste seg faktisk at jeg hadde ett hrselstap, jeg hrte spass drlig at jeg mtte begynne med hreapparat, dette var for meg som og fortelle hele verden at jeg var annerledes en dem andre, men jeg mtte for jeg hadde ikke noe valg. Jeg fikk hreapparat og det var p sin mte veldig godt, men p en annen side veldig vanskelig og takle. 

 

  • 20.03.2018 kl. 15:00

DET SITTER LANGT INNE!

Jeg merker at det sitter ganske langt inne for meg dele disse innleggene som kommer. Det er vanlig for meg dele dem av ganske mange rsaker, og en av dem strste er jo nettopp at jeg har brt p disse hemmelighetene, opplevelsene i s mange r, og delt med bare noen f. Jeg har delt dem med mennesker jeg fler meg trygg p, jeg har delt dem med mennesker jeg vil og trr og snakke med. Likevel s er det vondt, det er tft og det er ikke slik at jeg bare kan skru av en knapp og vite at n, n er det ikke mer en del av meg. For det er det alltid, hver eneste dag. Hver eneste dag jeg str opp s er disse situasjonene med meg, p en eller annen mte s er det der, det har skjedd og det kan ikke tas bort. Det blir litt som ett arr egentlig, det gr ikke bort og det er der om man vil eller ei. Jeg kunne nske at disse hendelsene her aldri fantes sted, jeg skulle nske at jeg aldri opplevde dem og jeg skulle nske jeg slapp skrive disse innleggene en dag i dag, men det gjr jeg ikke, om jeg vil eller ei. 

Det fles godt f en del av disse ut av verden, rett og slett fordi det er godt slippe og vre alene om dem, det er godt vite at jeg kan n sette meg ned, vite at dere vet, det gjr godt for meg, og det gjr at jeg selv fler meg veldig veldig mye lettere og da tenker jeg at valget er godt, valget er bra og at dette er ett valg jeg m gjennomfre. Men det sitter ganske langt inne finne frem ordene som har vrt gjemt hos meg i s mange r. 

  • 20.03.2018 kl. 13:00

07.01.1996

 

Dette er nok en veldig spesiell dag for min mor, jeg tror nok dette er like fin dato p lik linje som datoen hun fikk min sster. Men dette skulle nok vre en dato som ogs ble litt skremmende.  Litt fr hadde mamma lenge fortalt at noe var galt med meg som l i magen, det var noe som ikke stemte og mamma ville ha hjelp. Det ble ikke funnet noe galt og det ble mer eller mindre sakt at jeg skulle bli frisk og rask at alt skulle vre fint. Men mamma flte likevel at noe var veldig galt. Den 07.01.1996  fikk mamma hjelp fra ett sykehus p Minnesund som da het Stensby Sykehus.  Det ble funnet ut at jeg hadde betennelse i kroppen og jeg mtte komme meg ut fort!. 

Jeg trr ikke og tenke tanken p hvordan mamma hadde det p dette tidspunktet her, jeg vet at mamma har fortalt meg senere at henne ikke hadde det noe bra, henne var redd for hva som kunne skje med meg, og det samme var nok pappa ogs. 

For og ikke glemme hadde henne ogs prvd og fortelle at noe var veldig galt og at ting ikke var som det skulle vre, det og da f beskjed om at ting var fint kan ikke vre det letteste.  Det ble jo uansett bevist at alt ikke var som det skulle og at mamma hjerte som regel forteller sannheten. 

Vi ble s fraktet til Akershus Universitet Sykehus. Her skulle jeg komme ut med keisersnitt. Dette gikk veldig fort for seg, og jeg kom ut i en full fart med keisersnitt. Tiden gikk, mamma og pappa var glade for at jeg overlevde. Hadde det ikke vrt for Stensby var i drift p denne tiden s hadde jeg aldri vrt her en dag i dag, (mest sannsynlig.)  Det er p grunn av dem jeg sitter i denne sofaen her en dag i dag og skriver det jeg skrive. Det var jo ikke nok med at jeg i utgangspunktet var drlig som liten, det sto p livet mitt nr jeg skulle bli fdt og alt handlet om minutter for og f meg ut. Vi var heldige og jeg overlevde. Men jeg var syk, og lungene mine kollapset ogs p denne tiden, det var vanskelig og takle. Det var egentlig nok fra fr av som om ikke dette skulle skje ogs.  Heldig hvis gikk det jo bra med meg. Mamma og pappa og ikke minst resten av familien hadde en tff periode med meg, men dem kom seg igjennom det. Jeg mtte bli liggende p sykehuset en stund, mamma fikk lov og dra hjem om henne nsket dette, mens jeg mtte bli vrende p Sykehuset. Henne hadde vell dratt hjem en kveld hvis jeg husker og blitt fortalt riktig, men dette var absolutt ingen god kveld for mamma. 

Henne klarte ikke bli rolig, henne ville bare tilbake p sykehuset, og hun gjorde flgende dagen etter. Henne kom og der l jeg, stille, fredelig og sov. Dem hadde lagt meg i Kuvse s dem kunne bare ta hendene inni noen hull og kjenne p meg p denne mten. 

Jeg hadde ligget p sykehuset lenge, jeg hadde blitt friskere og jeg hadde klart meg gjennom den vanskelige tiden, ikke bare jeg alene, Sammen med mine to viktigste personer i livet mitt, Mamma og pappa. Heldig hvis var det en dag det var tid for hjemme reise. 

 

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no